På
hytta28 Des 2013
Tunga er
et fint organ, når den er frisk og virker kan den sanse forskjellen på surt, søtt, salt,
bittert, og (visstnok) umami.
Her
jeg sitter og ser på et flammende peisbål på vår enkle hytte, tenker jeg på at
det er bittersøtt å være her. Siden jeg var med å bygge hytten for mer enn 30
år siden, har jeg alltid likt å komme hit. Når jeg har vært utstasjonert i inn-
og utland har hytten på mange måter vært et fastpunkt i tilværelsen. Her er
trygt og tilvant, her kan jeg rekke ut en hånd i mørket og finne lysbryteren
til lyset i matboden som er kombinert gammeldags spiskammer, vinkjeller og nå
etterhvert også øloppbevaring. Her føler jeg meg rik når det er fyllt opp med
ved i vedkassen og noen, oftere og oftere barna, har bært inn vann fra brønnen.
Jeg tenker det er lærerikt for barna å se at man må yte før man kan nyte.
Vanligvis tenker vi ikke så nøye over hvordan huset blir varmt og hvor vannet
kommer fra eller bli av. Her må det også samarbeides om oppgavene, alt fra å bære
vatn og bære ved til oppvasken som tas for hånd og det brukte vannet som må
bæres ut etterpå. Her ser og kjenner man at det er kalt om morgenen til noen
har fyrt i ovnen, og det innbærer at broren til noen (Andre(?)) må ta ut asken
fra forrige kveld før det kan legges inn ny ved. Gode anledninger til å ta
ansvar og utvise initiativ for å forbedre situasjonen. Det er romslig nok til
at alle kan finne en kosekrok, men det er også trangt nok til at man må ta
hensyn til andre. Romslighet handler også om å jenke seg i forhold til fordeling
av underholdningstilbudene, som å bli enige om hvilken radiostasjon det skal
lyttes til, hvor høyt det kan stå på og hvilket brettspill som skal spilles
neste gang. Tap og vinn med samme sinn får reelt innhold her. Motsatt av pc-spill
og xbox kan vi ikke bare trykke «new game» eller «reset»-knappen. Kanskje kan
vi også lære å fullføre oppgaver. Vi er ikke fremme på hytten før bilen er tømt
for medbragt utstyr og matvarer og vi er ikke klar til å dra før alt er ryddet
og rengjort. OG alle må bidra begge veier. Oftere og oftere kommer diskusjonen
om NÅR vi skal forlate hytten, kanskje er dette en forhandling mellom de som
savner "sivilisasjonens" goder og de som ser verdien av det enkle livet. Her
praktiseres familiedemokratiet, forhåpentlig lærer vi at det er argumentene som
har vekt, ikke kjøttvekta på den tyngste forelderen. Så til det bittersøte,
ettersom pappa trives så godt på hytten tenker han fortvilt på at det
sannsynlig blir færre og kortere turer hit i tiden som kommer. I skrivende
stund regner vi ikke med å komme hit i sommerferien. Kanskje blir det
påskeferie, men sommeren må "restfamilien" finne ut av på egenhånd. Jeg
håper at konepone og barn fortsatt skal trives her, at de vil se på pappas
godstol og tenke at her trivdes pappa, se på bokhyllene og tenke at her har
pappa lest hundrevis (kanskje tusenvis) av bøker."Da vi dro hjem på nyttårsaften (argumentet om deltakelse i det sosiale liv, fremsatt av datteren, vant frem) kjentes det som det foregikk en form for overlevering, ned til detaljer om hvor utedørsnøkkelen oppbevares når vi ikke er der, samt praktisk trening på hvordan døren til aggregathuset lukkes og låses. Vi fikk også vist hvordan parafinovnen brukes - kanskje rekker vi å repetere i påsken - eller kanskje ikke. Den lange kjøreturen via palmekysten og hjem ble en lang stund til ettertanke i passasjersetet.
Ja, tunga er et fint organ - den kan kjenne smaken av salte tårer etter et slikt innlegg…vi er kjempeglad i deg - og i hyttå :-)
SvarSlettKjære deg - det er sterkt å lese hvor flott "du tar vare på flokken"(Per Fugelli) både nå og med tanke på fremtiden. Stor klem og varme tanker
SvarSlettvi savner dere veldig mye, og håper vi sees snart! klem
SvarSlettHanna S Aasen